Barn og ungdom vokser – og fiskegleden vokser med dem
Det begynner ofte med et lite plopp. Marken som treffer vannflaten, ringer som brer seg utover, og et barns blikk som følger hver eneste bevegelse med en urokkelig tro på at noe magisk kan skje. For mange av oss er dette et av de første minnene som virkelig satte seg – den stille spenningen, den dirrende forventningen, og vissheten om at under vannspeilet kunne en ørret stå og vente.
Vi husker også hvordan verden åpnet seg når vi våget oss litt lenger bort. En sti som svingte inn i skogen. Et vann vi bare hadde hørt om. En vik som ingen andre barn visste om. Friheten var stor, og tiden var en venn vi ikke tenkte på. Hjemme satt det noen og ventet, men vi var et annet sted – i en verden av vann, vind og vidde.
For en eldre sportsfisker finnes det få syn som varmer mer enn et barn ved vannkanten. En liten kropp, helt stille. Et blikk som ikke slipper duppen. En hånd som holder stanga som om den var en nøkkel til noe større. I slike øyeblikk kjenner mange sportsfiskere et stille kall: ønsket om å gi videre det de selv fikk – gleden, kunnskapen, tålmodigheten, naturfølelsen.
Allerede i 1940 ønsket Grenland Sportsfiskere å gi denne gleden en plass. På årsmøtet foreslo Nils Hafstad å opprette en junioravdeling for gutter mellom 14 og 17 år. Forslaget ble enstemmig vedtatt. Kontingenten ble satt til kr. 2,50, og juniorene fikk de samme rettighetene som de voksne. Men krigen kom, og planene ble liggende som frø i jorda – klare, men uten mulighet til å spire.
Under krigen var fiskeutstyr nesten umulig å få tak i. Men barn lot seg ikke stoppe av det. De spikket stenger av hassel og bjørk, bandt snører i toppen og fant meitemark under steiner og gamle planker. Slik lærte mange å fiske – med enkle midler, men med stor fantasi. Og selv om GS ikke drev organisert ungdomsarbeid da, fantes det alltid en «gamlegutt» som tok med seg en yngre på tur. Slik ble kunnskapen båret videre, fra hånd til hånd, fra generasjon til generasjon.
For barn og ungdom vokser – og sportsfiskeren vokser med dem. I hvert barn som står ved vannkanten, finnes en ny begynnelse. En ny historie. En ny fisker som en dag vil føre tradisjonen videre.
Trio på tynnefiske
– Iherdige gjenger har vært med på tynnefiske også i høst. Det utføres en betydelig innsats for å kultivere våre vann. Fjellvannet som har en betydelig bestand av småørret, står høyt i fokus i dette arbeidet.
Kultivering av elver og vann i GS område har foregått siden Grenland sportsfiskere ble etablert 18 mars 1937 til glede for mange ivrige sportsfiskere i generasjoner.
Roar og Sten Åge speider etter individer som skal tynnes ut
Mange barn og unge fra forskjellige skoler og lag får være med å oppleve dette spennende tynnefiske som i høst har foregått på onsdag ettermiddag og lørdager.
Gjengen som saumfarte elver denne lørdagen besto av trioen; Sten-Åge, Roar og Hans-Martin. Økterbekken ved Lifjell var første mål. Den renner ut nord i Fjellvannet og er som regel rik på ørret om høsten.. Iveren tar titt og ofte overhånd under slik tynnefiske. Kulper og mer stille områder med dypere vann huser ofte en del ørret på vei oppover i elva. Når mange ørreter har fått smake litt strøm samtidig blir det mange å fange på en gang. Da hender det at man formelig hopper uti det med vann til brystkassa for å få samlet så mange fisker som mulig. Med god og tett vader går det som regel greit, men det hender seg at man mister fotfeste og flyter som en kork nedover elva uten fast grunn under føttene.
Da er det fint at noen kan plukke en opp lenger nedi elva før man driver uti Fjellvannet og båt må rekvireres for å sanke inn en uheldig tynnefisker.
På grunn av store nedfall av trær et stykke oppover bekken fikk vi ikke med oss øverste del opp til fossen, men 270 ørret ble fanget så langt vi så det hensiktsmessig å gå. Lykkelig var den ørreten som dannet fortroppen oppover elva den oktoberdagen.
Neste bekk som sto for tur, var bekken fra Lilleøkteren i Henningsdalen. Her tok vi opp 160 ørreter. Et samlet resultat på 430 ørreter var trioen fornøyd med. Dagen dro mot hell, mørket var i ferd med å falle på og kroppene kjente dagens dyst.
Tekst og bilder:
Hans Martin Fahre